Det ble litt ensformig å bruke samme tittel som forrige gang, da tittelen var musikk og øl. Denne gangen startet ettermiddagen med en film.
STATE OF GRACE. Scoopet samlet en gjeng som først av alt skulle se en nyinnkjøpt klassiker, spør du meg. State of Grace er en film fra 1990 om irske gangstere i New York. Filmen er regissert av Phil Joanou og kan skilte med Sean Penn, Ed Harris, Robin Wright og Gary Oldman i sin livs beste rolle. Terry Noonan (Sean Penn) returnerer til Hell´s Kitchen etter mange års fravær. Han tar kontakt med sine gamle venner som er en del av den irske mafiaen. Problemet er at han har en hemmelighet som han skulle ønske han ikke hadde.
Filmen ble nylig sluppet på blu-ray i et opplag på 3000. Den koster 350,- men kan bestilles på for eksempel Platekompaniet. State of Grace holder seg svært bra med solid historie og skuespill i tillegg til å ha en voldsomt nervepirrende avslutning som gjør dette til en av mine favoritter.
Til filmen begynte vi rolig med godt boksøl a´la Lucky Jack og To Øl – Cloud 9 som er en god smakfull og mild wit tilsatt mango og appelsinskall. Ølet har et kledelig humlepreg, merkbar skumtopp og god karbonering i tillegg til god lukt og fin syrlig aroma.
Ratebeerkarakter: 4,1
Før filmen var slutt, sneiet vi også innom en øl bra spanske Edge Brewing.
Pure Decadence er en Russian Imperial Stout, men er like langt ifra kvaliteten til Kinns utgave som avstanden Norge-Spania. En ganske døll stout, egentlig.
Ratebeerkarakter: 2,5
Første musikk ut ble en kavalkade med selveste Soundgarden. Du vet, bandet hvor Chris Cornell faktisk er spennende. Vokalisten har jo ellers vært døll kjedelig med sine soloprosjekt, James Bond-låt og mer, men låter som Superunknown, Hands all Over, Face Pollution, 4th of july og Searching with my good Eye Closed er fortsatt umåtelig bra. Soundgarden ga flere gode minner med kjærkomne gjenhør før belgiske Fantome overdøvet en ikke tilstedeværende stillhet. Blanche på 4,5% er helt der oppe innen surøl. Blanche har mye karakter og smak, i tillegg til nydelig karbonering og sparkling toner. En kan spør hvordan det er mulig å få så mange kompleksiteter inn i en øl på 4,5%, eller bare nyte den.
Ratebeerkarakter 4,2
En må gjerne spør om trolldommen kan bli avbrutt, men den ble det. Ikke bare var det tid for gode Metal Church med The Spell can beBroken, men også en ny øl som gjør at en setter pris på stor takhøyde i stuen.
Metal Church er kanskje aller best på debuten og The dark fra det gylne året 1986, men jeg syns at Mike Howe er en god erstatter til selveste David Wayne med sin debut på Blessing in Disguise – 1989. Vi spilte selvfølgelig eldre Metal Church, men også Fake Healer og overnevnte The spell… river godt i rockefoten. Howe var ellers med på noen album før han takket for seg, men ble tidligere i år igjen medlem av Metal Church. David Wayne døde for øvrig 10. mai 2005, men ga ut et par gode album med bandet Reverend, hvor Play God anbefales.
Ølet som fikk jubelen til å stå i taket (utenom musikken) var BFM – Abbaye de Saint Bon-Chien, som er en rakker av en surøl fra Sveits. Mye syre og en antydning til ripsbær var bare noen av kommentarene på denne. Den høyeste karakteren var faktisk på 4,8, men totalen nedjusterer noe.
Ratebeerkarakter: 4,2
Når en setter en massiv spilleliste på såkalt random, kan mye skje. I mitt tilfelle var det plutselig Bomfunk MCs som sang om både Superelectric og Freestyler, men pytt. Dette er et band fra Finland som var ganske populære for lenge siden, og jeg vedgår gjerne at jeg liker musikken bedre enn neste øl.
Ringnes – Polaris Røykbokk er en øl som lanseres noen uker før ribbefettet renner nedover munnviken. Det er et samarbeid med Roar Sandodden, Alstadberg tradisjonsbryggeri og Ringnes sin bryggmester Gunnhild K. Tolleshaug. Det er egentlig ingen dårlig øl, men vi har blitt utskjemt med mye godt øl, og derfor blir denne noe kjedelig. Det skal også sies at den har en påfallende smak av kandisukker som vi ikke liker.
Ratebeerkarakter:2,6
Til kjente toner av urgamle Foreigner – Urgent og The Hooters – All you Zombies, var det tid for en av mine favorittjuleøl, rett og slett fordi det egentlig ikke er en juleøl. Hornbeer – Julehumle er en fin IPA-ish øl med en veldig frisk, etterlengtet og smakfull øl i desember måned. Julehumle er en rak motsetning til det mer ordinære juleølet og ville trolig gjort stor suksess med baktung julemat.
Ratebeerkarakter: 4,3
Nina Hagen synger Handgrenade, som hun gjorde første gang på Return of the Mother fra 2000. Et faktisk ganske interessant album fra artisten som har holdt på siden 1970-tallet. 
Selv om jeg er oppvokst på gård er det ingen logik i at en skal digge sjangeren Farmhouse, men Great Divide Brewing har en litt annerledes Farmhouse Ale, kalt for Colette. Ølet minner om en kombinasjon av weissbier og blonde, og er ikke den mer tradisjonelle utgaven hvor en får bondske aner av både høy og halm. Colette er mindre søt enn en tradisjonell weissbier og heller derfor mest mot sjangeren blonde. En god øl, men allikevel noe skuffet i forhold til forhåpningene.
Ratebeerkarakter 3,9
Steve Harley er en anerkjent britisk småkontroversiell rakker som startet opp på 1970-tallet. Min favorit er kanskje den mest kjente, men uansett en veldig feel good-låt. Make me smile kan få folk flest til å smile, og det ryktes vel at Morten Abel er inspirert av Harley – artisten, ikke motorsykkelen.
Liefmans lanserte årets utgaver av to fine øl tidligere i år. Liefmans Goudenband 2015 kan kalles for en flamsk fruktig øl (Oud Bruin) med syrlige, fruktige toner i retning plommer. Dette er en litt spesiell øl på 8% som heller mot det vinøse i retning portvin. Syrligheten kan minne om en lambic, men den gjør egentlig ikke det på grunn av mørke, fruktige toner. En kan kjenne et lite alkoholstikk og trolig en antydning til fatlagring.
Ratebeerkarakter: 3,9
Før siste øl er det på plass med en siste musikkanbefaling i den første delen av film, musikk og øl.
Ray LaMontage er trolig et ukjent navn for mange lesere, men spesielt She´s the One bør sjekkes ut. Legg merke til den hese vokalen og smygende produksjon fra Montage som ga ut sitt første soloalbum i 2004. Lekker låt. 
Liefmans Kriek Brut er en herlig, eksklusiv kirsebærøl med flott karbonering og fremtredende toner av mørke! kirsebær. Den smaker som en godt gjennomtenkt lambic uten de mest ekstreme karakterene. Her får en også fin balanse mellom surt og søtt, og en tørr avslutning.
Ratebeerkarakter: 4,3
Neste gang blir det tid for del to av Film, musikk og øl, men også en guide til godt øl i Polen og mye mer.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no