De fleste barnefamiliene har en viktig oppgave før jul. Julekort skal bestilles på interwebb, men hvilket bilde av barna er best og hvilket gir motageren den mest personlige touch? Å sende julekort er en gammel tradisjon som går helt tilbake til Storbritannia 1843. Sir Henry Cole valgte å designe det første julekortet slik at det offentlige postkontoret kunne bli brukt av flere.
GOD JUL PÅ SAMLEBÅND I TRYKKEN. I dag er de fleste offentlige postkontor lagt ned, men det finnes jo et og annet krypin på kjøpesentrene, men jeg vil anta at færre bruker postkontoret til kort i dag.
Som yngre småsneip husker jeg julekort som en viktig del av desember måned. Mine favoritter var de med snømenn og nisser, uten engler. Den gang måtte vi (spesielt mor) skrive en personlig hilsen på julekortene før vi klistret frimerke på. Jeg tror vi syntes dette var i kategorien koselig, og det var ingen som etterlyste ferdig trykt tekst med God Jul, takk i like påske og godt nyttår.
Parodien julekort
Julekort i nåtid har blitt en parodi. Nå handler det mest om å få trykket opp bilder av egne unger eller familie på julekortene. Deretter er det tid for en upersonlig kjøretur hvor en oftest gidder å legge julekortet i postkassen til verdige mottagere. En kan jo forstå at de med voldsomt mange julekort ville fått det travelt med personlig levering til alle, men skal ikke egentlig julekort være personlig? I motsetning til gamle dager er det jo familiens unger som er på forsiden, og det blir vel ikke mer personlig enn det, eller?
Vi har alle sett dem, og kanskje vi er blant dem. Foreldre som kjører rundt med stive blikk, stopper med postkassen for å droppe årets personlige hilsen med ferdig produsert tekst som ønsker gledelig jul og slikt. Julen blir sikkert gledelig, og det har blitt en sportslig rytmisk trend å lage egne julekort, men særlig sjarmerende er det ikke.
Besteforeldre og barnløse er ekskludert
De som er uten barn eller familie er ekskludert fra tradisjonen da de mangler motiv til kortene. Det samme gjelder for besteforeldre og familier som har «for gamle» barn. Denne generasjonen blir derfor mottager og ingen avsender av slikt.
Dette er en tradisjon som har kommet for å bli, men den vil aldri bli spesielt personlig igjen. Sånn sett er poenget noe ødelagt. Spesielt om en ser på hvordan tradisjonen ble født.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
